Jeg har fått noen henvendelser på bakgrunn av mitt tidligere FB - innlegg om Lilja, og derfor skriver jeg dette blogginnlegget. Jeg forteller fremst om Lilja, men tar med litt bakgrunnsinformasjon om egne raser/erfaringe nederst i innlegget. Jeg har tross alt over 40 års "fartstid" innen hund, avl, hundesport, hundetrening, atferdsveiledning +++. Innlegget totalt sett er ment å gi litt tanker - til alle oppdrettere, - og er på ingen måte en kritikk til enkeltpersoner. Tvert imot er dette faktisk en liten heder til Liljas oppdretter. Det er litt viktig for meg å poengtere det.
Først: Jeg har hatt mange hunder gjennom årene. De aller fleste friske på alle måter. I alle fall når det gjelder 95% av dachsene og pudlene jeg har hatt.
Nå har imidlertid jeg vært «uheldig» igjen, tross alle forberedelser.
Dette innlegget er ikke ment dømmene eller negativt, men som konstruktiv kritikk, bl.a. med tanke på en mulig endring i hvordan man møter valpekjøperne sine ved "klage".
Først; jeg har vært i hundemiljøet og i rasemiljøer i en kvinnsalder. Jeg er bredt utdannet innen hund og har jobbet med hund og eiere i maaange år.
Både profesjonellt og på hobbybasis, har jeg i årevis notert meg, - dessverre, - at reaksjoner og tiltak hos oppdrettere er de samme som de var så langt tilbake som på slutten av - 80 tallet. Det er overraskende at verden ikke går videre på enkelte områder.
Nye avlsregler er på vei
Det kommer til å bli endringer innen hundeavl om få år. I flere raser.Jeg tenker at det er synd at "øvrigheta" vil gjøre visse grep mht nye avlsregler, - men jammen er det nødvendig! Hvis det skal bli faktiske endringer, vel å merke.
Jeg snakker nå også som mangeårig oppdretter av en rase som nå er i "risikosonen" for inngripen, så jeg har litt innsikt i dette.
Dessverre er det faktisk slik at frivillige tiltak, det fungerer ikke i avl. Årsak kan jeg bare spekulere i, men at penger og konkurranse er faktorer, tror jeg veldig på. Det er min oppfatning og tolkning.
Så alt i alt tror jeg på at mer vitenskapsbaserte, og større krav i avl vil bli positivt for fremtidens hunder. Og om i tillegg kjøpsloven spisses litt, tenker jeg at også valpekjøperes rettigheter kan bli styrket.
Men nå til hovedsaken i mitt innlegg. Min fine Lilja.
Faktisk var Lilja den 3. puddelvalpen jeg besøkte og vurderte, over en periode på ca 2 år. I tillegg til at jeg sjekket ut en annen rase.
Så kom endelig fine Lilja i hus. En trivelig og pen lita frøken, med gode kvaliteter.
Men nå til hovedsaken i mitt innlegg. Min fine Lilja.
Jeg bestemte meg for Puddel
Fine Lilja var lenge planlagt og høyst ønsket, og virkelig ikke valgt på impuls. Jeg var i grunnen livredd for å kjøpe annen rase igjen, men ønsket så veldig å kose meg inn i pensjonisttiden med en rase som passer litt bedre - men sine lange ben - i min favorittsport, Heelwork to music. Som jeg for øvrig også er mangeårig dommer i. Uansett.Faktisk var Lilja den 3. puddelvalpen jeg besøkte og vurderte, over en periode på ca 2 år. I tillegg til at jeg sjekket ut en annen rase.
Så kom endelig fine Lilja i hus. En trivelig og pen lita frøken, med gode kvaliteter.
Fremtiden var spennende, og jeg hadde selvsagt litt planer og håp, selv om jeg er realistisk til egne helseutfordringer. Også derfor trengte - og håpet jeg på, skikkelig medgang nå.
Men det var skyer på himmelen, for Lilja lille, hun klødde. Og det har hun gjort mer eller mindre fra hun kom til meg. Dvs., jeg la ikke merke til veldig uvanlig kløing de første ukene, men jeg la merke til at pelsen over nakken fort ble mangelfull og pjusk. Den var også litt rar og stri i teksturen.
Lilja 14. sept - 25, 3 mnd gammel
Det tar litt tid å bli kjent med et nytt individ, og i begynnelsen trodde jeg nok at det var dachsene som dro av pelsen på nakken under lek. Men det viste seg at slik var det ikke, for Lilja klødde mer og mer. Og mer. Og alltid på nakken, og etter hvert også på hode og i ansikt.
I få dager, kanskje t.o.m. en uke kunne det være relativt rolig fra kløe, før det blusset opp igjen. Jeg testet med å utelukke visse matvarer/fór, og ble noen ganger litt optimistisk, - men like fortvilet da det ikke virket over tid.
Jeg informerte oppdretter underveis, men valgte faktisk å ikke vise frem Lilja i «de dårligste» periodene. Jeg hadde jo håp om en åpenbar årsak og enkel løsning, og ville også unngå for spørsmål. Det er ikke det at jeg er kjendis akkurat, men de fleste med litt fartstid i hundemiljøet vet hvem jeg er. Og rykter, de er skumle, - det har jeg bittert erfart før. Så for å skjerme både meg og oppdretter, valgte jeg avstand.
Men man kan jo ikke skjule en hund over tid.
I få dager, kanskje t.o.m. en uke kunne det være relativt rolig fra kløe, før det blusset opp igjen. Jeg testet med å utelukke visse matvarer/fór, og ble noen ganger litt optimistisk, - men like fortvilet da det ikke virket over tid.
Jeg informerte oppdretter underveis, men valgte faktisk å ikke vise frem Lilja i «de dårligste» periodene. Jeg hadde jo håp om en åpenbar årsak og enkel løsning, og ville også unngå for spørsmål. Det er ikke det at jeg er kjendis akkurat, men de fleste med litt fartstid i hundemiljøet vet hvem jeg er. Og rykter, de er skumle, - det har jeg bittert erfart før. Så for å skjerme både meg og oppdretter, valgte jeg avstand.
Men man kan jo ikke skjule en hund over tid.
Antiklimaks
I slutten av februar i år klødde Lilja seg så og si daglig til blods. Alltid i ansikt, hode og nakke, - og som regel svært symmetrisk på begge sider. I begynnelsen klødde hun riktignok på kun den ene siden av gangen. Nå klødde hun imidlertid på begge sider. Og det kraftig!
På dette tidspunktet torde jeg ikke annet enn å starte en strikt eliminasjonsdiett. Jeg visste at jeg uansett måtte teste ut det før det ble aktuelt med blodprøver/allergitester. Dietten/matvareutprøving pågår ennå.
Eliminasjonsdiett
Eliminasjonsdiett har dessverre ikke gitt helt klare svar så langt. Hun klør mer eller mindre uansett, så jeg har bare måttet vurdere om hun klør «ikke fullt så mye» eller «mer enn vanlig».Hun klør og hun klør, og jeg får like vondt i hjertet hver gang jeg ser at hun har klødd seg til blods. Det er fortvilende. Intet mindre.
Jeg har Klorhexidin og Bacymisin i alle rom, i bilen og i bobilen, for å stadig å rense sårene og forebygge videre kløe på sårene så godt jeg kan. Men jeg kan faktisk ikke hindre henne å klø, f.eks. ved å sette på en skjerm. Det ville jo vært rent dyreplageri å hindres fra å klø, når en klør seg så sinnsykt desperat!
Tilstanden var ikke holdbar, hverken for henne eller meg/oss.
Ingen av delene har vi her.
Hudskrap er tatt for å utelukke midd ol. Ingen resultat der heller.
Kur mot potensielle midd er likevel gjennomført, for sikkerhets skyld. Det førte etter min opplevelse, til mer omfattende kløe. Ikke så rart tenker jeg da, med et immunforsvar som allerede er nede, men veterinær mente det ikke hadde sammenheng.
Jeg vil bare nevne med det samme at jeg opplever å ha en flott veterinær, som virkelig forsøker å gjøre en super jobb!
Tilbake til Lilja. Fra små blemmer som ble klødd opp til sår, oppsto fra en dag til en annen plutselig et ordentlig stort sår, rett over øyet. Det var svart og skremmende, og nå ble jeg redd.
Tilstanden var ikke holdbar, hverken for henne eller meg/oss.
Allergitest og andre utredninger
Blodprøver for å teste alt mulig ble tatt straks eliminasjonsdietten var utført lenge nok (9 uker), men viste heller ingenting konkret. Bortsett fra at hun er allergisk mot hassel og honningbie.Ingen av delene har vi her.
Hudskrap er tatt for å utelukke midd ol. Ingen resultat der heller.
Kur mot potensielle midd er likevel gjennomført, for sikkerhets skyld. Det førte etter min opplevelse, til mer omfattende kløe. Ikke så rart tenker jeg da, med et immunforsvar som allerede er nede, men veterinær mente det ikke hadde sammenheng.
Jeg vil bare nevne med det samme at jeg opplever å ha en flott veterinær, som virkelig forsøker å gjøre en super jobb!
Tilbake til Lilja. Fra små blemmer som ble klødd opp til sår, oppsto fra en dag til en annen plutselig et ordentlig stort sår, rett over øyet. Det var svart og skremmende, og nå ble jeg redd.
Nå følte jeg bestemt at det ikke var annen råd enn å ta biopsier. Og å få gitt noe lindrende medisinering, for nå var det bare helt krise. For oss begge.
Ikke lenger matrelatert?
Veterinær trodde nå egentlig at matvareallergi ikke lenger kan være bakenforliggende årsak. Jeg vurderte at det likevel var dumt å ødelegge flere måneders utredning av matvareallergi og bare pøse på med alt av matvarer, så lenge Lilja nå skulle gå på Antibiotika og Kortison i 3 uker. Medisinering ville jo dempe alle symptomer. Forhåpentligvis i alle fall. Og det gjorde de, gudskjelov.Nå fulgte 3 deilige uker, riktignok med en skamklippet Puddelfrøken, - men en ferie uten kløe! Tenk så fantastisk å slippe å se hunden klø seg til blods! Å for hennes del, å slippe å klø seg!
Ohh Gud, for en lise!
Det er lite sannsynlig, iflg. veterinærenes erfaringer, at vi konkret kan finne ut hva Lilja er allergisk mot. Muligheten er svært liten, og det må i tilfelle mye mer og ganske så omfattende utredning for å - muligens - finne allergener.
Men nå er lommeboka tom faktisk. Bare egenandeler så langt har kostet omtrent to nye pudler, og jeg må nesten bare sette noen grenser fremover. Jeg føler jeg nå har gjort det jeg kan.
Det er jo snilt, og i alle fall mer enn de fleste oppdrettere har giddet å tilby seg etter tidligere erfaringer (les under).
Men jeg er ganske sikker på at Lilja har det bra her. Det er god harmoni i flokken med 4 dachser, vi har ca 3 mål tomt som hundene (i alle fall på sommerhalvåret) kan gå ut og inn fra som de vil. Hundene har tilgang på hele huset med sofaer og det som er, unntatt senger da. De ligger kun i bur i bil og hotel. Og de får to gode turere daglig, i tillegg til mental trening og godt stell. Med all respekt å melde, jeg plasserer ikke ut mine hunder dersom jeg ikke er bombesikker på at de får tilsvarende, eller bedre omgivelser og behandling. Sånn er det bare. Ikke for at jeg er innbildsk, eller sær, - men Lilja blir her ut sitt livsløp hun, om nå det blir kort eller langt.
En liten digressjon: Nå kunne jeg jo selvsagt (ifølge kjøpslovens bestemmelser) ha krevd oppdretter for egenandelene jeg har hatt i utgifter til nå. Men det er ikke fokuset mitt.
Dette er ikke ment som kritikk av oppdretter. Det er heller ikke slik at jeg klandrer oppdretter for at Lilja er allergisk. Det kan skje den mest omtenksomme oppdretter. Og etter sigende er Lilja den eneste i slekta som har allergi. Jeg valgte å kjøpe Lilja fra oppdretter fordi jeg hadde tillit til vedkommende, og det har jeg fremdeles.
Sett fra en mangeårig oppdretters side (meg) er det bare veldig leit og sørgelig, hele denne situasjonen. For både oppdretter og meg.
Fordi Lilja har gått på medisiner i ferien var bedring ikke en pålitelig faktor uansett miljø, og vi har besøkt litt forskjellig.
Det jeg imidlertid observerte når jeg fra uke 2 trappet ned på kortison (etter vet. anvisning selvsagt), var at Lilja fikk byller, men hun klødde ikke på de. Det var forskjellen.
Biopsisvar
Biopsisvar bekreftet udiskutabelt at det er en allergisk reaksjon i vevet, men ga ikke svar på hva reaksjon kommer av. Men en bakenforliggende allergi er dette altså. Og dette er arvelig.Det er lite sannsynlig, iflg. veterinærenes erfaringer, at vi konkret kan finne ut hva Lilja er allergisk mot. Muligheten er svært liten, og det må i tilfelle mye mer og ganske så omfattende utredning for å - muligens - finne allergener.
Men nå er lommeboka tom faktisk. Bare egenandeler så langt har kostet omtrent to nye pudler, og jeg må nesten bare sette noen grenser fremover. Jeg føler jeg nå har gjort det jeg kan.
Oppdretter
Oppdretter har tilbudt seg å ta tilbake Lilja, til redusert pris. Og passe henne en periode, for å se om miljøskifte kan ha betydning.Det er jo snilt, og i alle fall mer enn de fleste oppdrettere har giddet å tilby seg etter tidligere erfaringer (les under).
Men jeg er ganske sikker på at Lilja har det bra her. Det er god harmoni i flokken med 4 dachser, vi har ca 3 mål tomt som hundene (i alle fall på sommerhalvåret) kan gå ut og inn fra som de vil. Hundene har tilgang på hele huset med sofaer og det som er, unntatt senger da. De ligger kun i bur i bil og hotel. Og de får to gode turere daglig, i tillegg til mental trening og godt stell. Med all respekt å melde, jeg plasserer ikke ut mine hunder dersom jeg ikke er bombesikker på at de får tilsvarende, eller bedre omgivelser og behandling. Sånn er det bare. Ikke for at jeg er innbildsk, eller sær, - men Lilja blir her ut sitt livsløp hun, om nå det blir kort eller langt.
En liten digressjon: Nå kunne jeg jo selvsagt (ifølge kjøpslovens bestemmelser) ha krevd oppdretter for egenandelene jeg har hatt i utgifter til nå. Men det er ikke fokuset mitt.
Dette er ikke ment som kritikk av oppdretter. Det er heller ikke slik at jeg klandrer oppdretter for at Lilja er allergisk. Det kan skje den mest omtenksomme oppdretter. Og etter sigende er Lilja den eneste i slekta som har allergi. Jeg valgte å kjøpe Lilja fra oppdretter fordi jeg hadde tillit til vedkommende, og det har jeg fremdeles.
Sett fra en mangeårig oppdretters side (meg) er det bare veldig leit og sørgelig, hele denne situasjonen. For både oppdretter og meg.
Miljøskifte?
Jeg har naturligvis vurdert om miljøskifte kan være en fordel. Husk gjerne at jeg er vant til å analysere både atferd og sammenhenger i hundeliv i min jobb (selv om jeg nå fra i år regnes som pensjonist).Fordi Lilja har gått på medisiner i ferien var bedring ikke en pålitelig faktor uansett miljø, og vi har besøkt litt forskjellig.
Det jeg imidlertid observerte når jeg fra uke 2 trappet ned på kortison (etter vet. anvisning selvsagt), var at Lilja fikk byller, men hun klødde ikke på de. Det var forskjellen.
Så reaksjon på noe var det. Og halvannet døgn etter avsluttet tablettkur, klødde hun seg til blods igjen. Så det er tydelig at medisinering hjalp. Men, det er slett ikke bra å gå på kortison lenge. Det er direkte livsforkortende. Etter lange informasjonssamtaler med veterinær, der spesialist i allergi også ble grundig konsultert, har Lilja nå fått en ny medisin. En medisin som visstnok skal ha minimalt negativ påvirkning over tid.
Lilja ble ikke «de mulighetene» jeg håpet på. Men hun er min Lilja, som jeg er blitt veldig glad i. Og i hovedsak fornøyd med, - sett bort fra kløen.
Nå har hun altså fått en forholdsvis ny type immundempende medisin, som visstnok «pinpointer» kløe godt. Forhåpentligvis virker nå medisinen godt over tid, slik at vi kan se fremtiden positivt i møte!
Det er hva jeg velger å fokusere på nå. Og så håper jeg på få litt pels på jenta mi igjen må jeg innrømme...
Veien videre
Så hva skjer nå? Tja si det. Jeg er i skrivende stund litt optimistisk. Men kjenner jeg har litt følelser å bearbeide ennå.Lilja ble ikke «de mulighetene» jeg håpet på. Men hun er min Lilja, som jeg er blitt veldig glad i. Og i hovedsak fornøyd med, - sett bort fra kløen.
Nå har hun altså fått en forholdsvis ny type immundempende medisin, som visstnok «pinpointer» kløe godt. Forhåpentligvis virker nå medisinen godt over tid, slik at vi kan se fremtiden positivt i møte!
Det er hva jeg velger å fokusere på nå. Og så håper jeg på få litt pels på jenta mi igjen må jeg innrømme...
Bakgrunn og forhistorie
Så har jeg lyst til å komme med litt bakgrunnsinformasjon, som forklarer litt hvorfor jeg har formulert meg slik jeg gjorde innledningsvis i innlegget.Jeg velger å gi en kort oppramsing av andre raser jeg har hatt - og opplevd konsekvenser med, med link og forklaring i tidligere blogginnlegg (de 6 første punkter i samme innlegg):
1 Tex, collie korthåret – kronisk mage/tarmproblemer, kronisk leverbetennelse og følgeplager.
2· Carma, Dvergschnauzer – levershunt.
3· Dakota, Mellomschnauzer – svak mentalitet, uegnet for familie og avl.
4· Felix, Pumi – hypoterose og epilepsi. Og patella.
5· Katla, Pumi – ryggprolaps og tidlig synssvakhet.
6· Zeb, Pumi – kraftig allergi.
7· Malvin, collie korthår – kraftig nervøsitet/svak mentalitet, LTV, ekstra ryggvirvel.
Disse hundene eide jeg mellom 1998 og 2023.
Det er maaange år med (unødvendige) sorger og stress, tilrettelegginger og ikke minst økonomiske utfordringer kan jeg love! Men det er ytterst lærerikt også. Og man blir ganske så ydmyk for andres prøvelser, så å si. For det er veldig mange som må slite med sykdom på hundene sine, forårsaket av avl. Det har jeg sett mye av i min jobb.
Og jeg har sett skremmende løsninger, som f.eks. å sette på en kløende hund en skjerm for deretter å sette den i bur. Det er ikke til å tro, men det skjer faktisk. Alt i den hensikt å skjule problem, og ikke minst spare pels. For potensielle konkurranser.
Igjen, dette har ingen sammenheng med Liljas oppdretter, men mine opplevelser og erfaringer farger naturligvis mine tanker og ikke minst hvilke tiltak jeg våger å gjøre med mine egne hunder.
Avl er ikke bare bare!
Erfaringene mine har bidratt til at jeg er ytterst skeptisk til om avlsarbeid innen hund generelt sett er bygget på faktisk kunnskap - og tidvis ærlighet. Ikke for å fornærme noen, men slik føler jeg. Jeg er oppdretter selv (siden 1990), og vet at ingen alltid kan «produsere» friske hunder. Gener er nemlig ikke til å styre, selv om vi liker å tro det. Men, det er noe med hvordan man møter kjøpere som ender opp med en hund som ikke er frisk. Det kan oppleves litt som en av «mine tidligere oppdretterne» ganske så ufølsomt og uinteressert (?) sa om min mentalt skrøpelige innkjøpte brukshund; «jaja, det kommer jo som regel en typisk mandagshund i et kull, sånn er det bare». Ingen tilbud om reduksjon i pris, eller støtte til utredninger. Ingenting.«Mandagshundene» er mange de, og de koster på mange måter - i mange år for de som ender opp med dem. Oftest uten at oppdretter tar noe som helst ansvar. Og ofte uten at forsikringen dekker akkurat det hunden må behandles/medisineres for - ofte på livstid. Det er noe svikt i systemene her...
Ansvar eller bortforklaring
Kun en oppdretter har gjennom tiden tilbudt meg ny hund. Jeg tok selvsagt ikke imot, men det imponerte meg altså så stort! Det kaller jeg seriøsitet!Nå sier jeg selvsagt ikke at det er mitt "krav" til seriøse oppdrettere, men mange oppdrettere kan med fordel endre sine reaksjoner på "feil" i oppdrettet fra;
- " gi minst mulig og gjør det vanskeligst mulig å få noe tilbake" (tiltak type: levere hunden tilbake til et uforutsigbart liv, ellers får du ikke noe tilbake),
til;
- "jeg kan hjelpe deg med det jeg kan, f.eks. å betale litt av egenandelen du har måttet punge ut med."
- "jeg kan hjelpe deg med det jeg kan, f.eks. å betale litt av egenandelen du har måttet punge ut med."
Eller;
- "du kan få kjøpe en valp til redusert pris som kompensasjon".
Eller:
- "Jeg beklager så mye at du må oppleve dette!"
Det hjelper, litt...!
Det er ikke for å sette meg på min høye hest, men jeg synes at det handler om redelighet.
Noen må ha skylda...?
Det er også en annen ting jeg føler på, og opprøres over. Følelsen av at man selv har skyld. Min erfaring er at det sjelden er "å huff det var leit å høre, hvordan skal vi løse dette her?", men heller "...og hva har du gjort da? Kan det tenkes at du eller noen har gjort slik eller sånn...? Er du sikker på at hunden trives hos deg da...?"Det skapes en tvil om fakta, selv de som er dokumenterte. Eller det letes etter en skyld.
Det stilles spørsmål om man går for mye eller lite tur, om man bruker sele eller halsbånd, eller at man gjør ditt eller datt, som da naturligvis skal være årsak til problemet.
Som fagperson innen hund opprører det meg at reaksjonsmåter og (i beste fall) ukunskapen faktisk er på samme nivå som den var i min start, på -80 tallet.
Jeg har fått føle på dette med påstått skyld. Det er veldig sårende selv om det er helt feil.
Til og med da jeg kjøpte en valp - med beviselig levershunt - fikk jeg tilbakemelding på at det var min skyld, fordi jeg hadde gått mer enn 500 m turer med valpen. Og jeg måtte pent sette valpen i en flykasse og sende den tilbake for i det hele tatt å få 3/4 av kjøpesummen tilbake. Minus reisekostnader, selvsagt... Og jeg fikk aldri vite hva som skjedde med valpen videre, noe som har plaget meg fælt i alle år siden. Maken til sjofel oppførsel har jeg heldigvis bare opplevd den gang. Nevnes kan også at denne oppdretteren dengang satt i rasens avslsråd og styre...
Dette er litt av min historie som valpekjøper, men jeg kan love at jeg har hørt mange værre historier fra kunder/kursdeltagere opp gjennom årene!
Oppsummering
Jeg følte for å få ned litt av mine tanker nå. De gir sikkert rom for tolkninger, men min intensjon men hele innlegget er å minne oss alle på at vi er mennesker med følelser, og at vi har hunder som er helt og holdent avhengige av oss for (å fødes til) et godt liv. La oss alle la ansvaret føles og bæres litt tyngre, i redelighetens navn. Og dyrevelferdens navn!Min henstilling til alle dere oppdrettere der ute (jeg er en av dere også):
vis ydmykhet, respekt og forståelse. Vær redelig.
Og, lykke til!