Jeg er definitivt blitt allergisk.....

...for sykdom på hundene! Nå er jeg lei. Lei! Lei og atter veldig lei!
Lei meg, altså!!

Det får sannelig være måte på uflaks, synes jeg!

Litt histore:
I mange år hadde jeg dachser.
Jeg gledet meg over de, og bortsett fra at min aller første dachs fikk ryggprolaps og PRA, - så tok det som en selvfølge at de øvrige var friske.
Og det var de!
De ble øyenlyst og kneleddstestet og ryggrøntget. Og de ble mange gjennom årene, fordi jeg også drev litt oppdrett.

Jeg hadde pudler i alle størrelser også.
Mellom, dverg, toy og storpuddel.
De var i alle hovedsak friske, bortsett fra at dvergen utviklet uforklarlige "aggresjonsanfall", hvor hun kastet seg over de andre hundene helt uprovosert. Og det skjedde oftest akkutt og direkte fra sovende tilstand. I dag ville hun kanskje fått diagnosen epilepsi.
Nåvel.

Så ønsket jeg meg etterhvert en mer tydelig "brukshund".
Jeg skaffet meg en korthåret Collie. Dels fordi jeg var kjent med rasen fra før.
Det ble en korthåret fordi de ble sagt å være de friskeste og at de hadde den gjennomsnittlig stødigste mentaliteten innen collierasen.

Min korthårscollie kom til meg da han var 4 mnd, og han var fantastisk. Helt fantastisk! Flotteste, fineste og snilleste Tex.
Jeg innså for første gang hvor lett det er å trene en gjeterhund i forhold til dachs og puddel. Wow!
Det var som å forme en leireklump:)
En nydelig, snill, mentalt stødig og helt skjønn hund var han.
Bortsett fra at han var syk.
Det startet med leverbetennelse 8 mnd gammel. Det fortsatte med diverse betennelser i lever og nyre og tarmsystemet. Det utiklet seg mot allergi mot så og si alle matvarer, og utgifter til veterinær, medisiner og spesialfòr oversteg etter hvert alle mine villeste fantasier.
Knappe 3 år gammel ble han, før jeg tapte kampen og måtte gå den grusomme aller siste veien til veterinæren. Da var den eksemplariske hunden bokstavelig talt i ferd med å gå i oppløsning.
Sår som ikke ville gro hadde han over hele kroppen, kronisk tykktarmbetennelse slet han med, med alt det innebærer, håravfall og you name it.
Det er bare det aller jævligste jeg har måttet oppleve i hundeholdet mitt gjennom alle år.
Usigelig vondt. Jeg kommer aldri over det. Og jeg kommer aldri til å akseptere det.
Men jeg har ikke noe valg. Det ble som det ble, og sorgen må jeg leve med.

Jeg sendte han til obduksjon for om mulig å finne årsaken til alt.
Men etter flere uker fikk jeg beskjed om at de på veterinærhøyskolen hadde "glemt" han og latt han ligge så lenge at kroppen hadde gått i oppløsning. Dermed kunne de ikke hjelpe. De hadde begått en "glipp", sa de og beklaget.
Jeg finner ikke ord.

Det gikk tre år før jeg klarte å skaffe meg ny hund. Jeg hadde hele tiden en dachs hjemme, heldigvis, ellers hadde jeg nok blitt sprø.

Siden jeg nå var småbarnsmor til to, valgte jeg en dvergschnauzer.
Lange forberedelser og alt som hører med. Og stor optimisme og glede!
... i hele to måneder etter at valpen kom i hus.
Noe var galt.
Veldig galt! Valpen ble bokstavelig talt "fyllesjuk" og blind etter hvert måltid!?

Da viste det seg at valpen hadde levershunt.
En medfødt tilstand, som muligens kunne opereres med 50/50% mulighet for bedring og/eller overlevelse.
En tilstand og behandling som ikke dekkes av forsikringen fordi det var medfødt, og utgifter til operasjon ble estimert til minst kr 25.000,- kr.
...Hva gjør man?
Det var selvfølgelig en nedtur, ufattelig trist.
Og enda verre ble det da oppdretteren viste seg å være rett og slett... slem.
Det endte med at jeg måtte sende valpen tilbake til oppdretter, og bekoste utgifter til det selv, - for i det hele tatt å få tilbake noe av kjøpesummen.
NKK mistet "mange stjerner" hos meg da. Siden de rent juridisk iflg sine retningslinjer kun støtter oppdrettere i en slik sak. Den gang iallefall. Det er noen år siden nå.
Nåvel.

Så skaffet jeg meg Felix. Pumi. En fantastisk hund. Historen om han er kjent.
Han viste seg å ha hypotyreose. Og patellaluksasjon.
Og han har hatt to epilepsiliknende anfall det siste året.

Året etter Felix kom i hus, skaffet jeg en mellomschnauzer.
Hun var og er frisk rent fysisk, men med en mentalitet (fryktresponser) som ikke var forenlig med et hjem hvor barn, ungdommer og andre hunder kommer og går. Jeg valgte derfor å omplassere henne. Hun kommer på besøk en gang i året til stell:)

Så kom Katla i hus.
Min skjønne lille "skvettlappfrøken". Hun ertes med godmodig humor av husets medlemmer med å "ha nerver av stål", og så ler de godt.... :)
Tilsynelatende er hun frisk og rask, sett bortsett fra ryggprolapset i fjor, - og hormonelle forstyrrelser pga cyster på eggstokkene.

Så kom Zeb. Det "snikende ullteppe", kosegutten. Den treningsvillige hunden, med et fantastisk temperament. HAN skulle da iallefall kunne bli en fremtidig konkurranse-  og avlshund
...Jaaaaada!
Det finnes da GRENSER for hvor mange sykdommer man skal få på hundene sine!

...Eller...?

Mistanken har vært der en stund.
Men "skylappene" har vært tredd godt på, for å se det sånn.
Av og til vil man ikke se, man nekter og absolutt finner seg ikke i at det kan være sånn!!! Det kan bare ikke stemme!!!!
For svarte faen!

Men jo.

For tredje gang siden i mai, har Zeb hatt  hva jeg foreløpig kaller "allergianfall", selv om det i følge tidligere blodprøver ikke er påvist konkret.
Det siste "anfallet" hadde han på onsdag, og det var svært kraftig. Skremmende kraftig.
Med kløe som utviklet seg til det mildt sagt hysteriske.
Jeg har, gudsjelov, aldri før sett maken!
Det var en helt grusom opplevelse for han, og ikke minst for meg og oss som opplevde det!

Zeb klødde og klødde og klødde, og han pep og han skrek og han rullet seg, og han gned seg mot veggene og han bet seg overalt på kroppen....

Helt frenetisk hysterisk var han, og det holdt på hele kvelden, natten og morgenen, - inntil veterinæren kunne ta i mot oss. (Jeg ringte selvsagt vakthavende på kvelden, men de kunne ikke gi annet råd enn å forsøke å gi han et bad. Hvilket jeg gjorde. Uten at det ble bedre.)

På morgenen var hele "Zebbeluffen" flammende rød.
På nesen, inni øynene, i tannkjøttet, i ørene og på huden over hele kroppen.
Da veterinæren tok ny blodprøve og satte en kortisonsprøyte, var det faktisk så vidt jeg klarte å holde han, stakkars. Han var så overømfintlig i huden at de to sprøytene tydeligvis føltes som å bli tredd på to tømmerstokker. Jeg kan ikke engang gjengi hvordan han skrek i smerte, stakkar.
Jeg begynner å gråte bare jeg tenker på det.
Grusomt!

Så nå befinner jeg meg nærmest i en sjokktilstand.
Jeg skal forsøke å ikke "male fanden på veggen" og gjøre ting værre enn de er, - men innrømmer at jeg er så inderlig oppgitt at jeg....vel, jeg finner ikke ord!

Zeb går på kortison, og er nå bedre.
Han drikker og tisser i bøtter og spann, slik hunder på kortison ofte gjør.
Bivirkninger.

Jeg gjenopplever tiden med korthårscollien. Kjæreste, flotteste Tex.

Jeg er redd. Frykelig redd.
Men samtidig helt klar på at jeg ikke vil la hverken hunden, eller meg, - plages en eneste dag lenger enn nødvendig, hvis det viser seg at det er den veien det går.
En gang må man rett å slett få si STOPP!
Nok er nok!

Jeg forsøker å være optimistisk, selv om det kanskje ikke høres sånn ut nå.
Det behøver jo ikke bli verre. Sier jeg til meg selv.
Men tror nok ikke på det akkurat nå.
Jeg får ta en dag av gangen.
Avventer til kortisonkuren er over, og ser hvordan det går videre.

Jeg kommer også til å oppsøke alternativ medisin.
Tradisjonell veterinærmedisin kan ikke tilby annet en symptomatisk behandling. Det vet jeg av erfaring. Det prøvde jeg på Tex.
I de årene det varte.
Og lovet meg selv den gangen, - da jeg dro hjem fra veterinæren den siste gangen, - at om jeg opplever liknende igjen, da oppsøker jeg ikke tradisjonell veterinærmedisin.

Nå er jeg redd for at jeg står der igjen.
Jeg hater sykdom!