Det er både godt og trist å ha storparten av dagene for seg selv. Jeg øver meg på å fokusere på det positive i alt jeg kan gjøre fremover, og bygge gode rutiner og vaner i hverdagen. Det er faktisk utfordrende til tider! Merkelige greier det der.
Jeg har til min store glede fått bobilen på veien nå, og da bruker jeg en del av dagene ute på korte turer med jentene mine. Hundene altså.
Jeg drar vanligvis ikke langt, men stasjonerer meg litt her og der noen timer. Det er viktig for meg pr nå å komme meg litt vekk fra husets fire vegger, ellers blir det litt stillstand liksom.
Jeg har videre valgt å legge SOME mest mulig vekk, og isteden være mer "mindful" og bevisst. Jeg merker at ro, leselyst og inspirasjon sakte spirer som følge av det. Og konsentrasjonen! Jeg har virkelig godt av det. Verden går jo fint videre uten meg og min innblanding, - og det er helt greit kjenner jeg.
Jeg kjenner på en varm takknemlighet over mye i min hverdag. Langt mer enn jeg fryktet når jeg innså at jeg måtte "legge inn årene" i arbeidslivet for godt. Det er selvsagt en omstilling, men faktisk en stadig økende - litt sånn barnslig utforskende følelse. Jeg er liksom litt spent på hva som ligger rundt neste hjørne jeg...!
HUNDETRENING
Det blir mer trening med hundene nå. Øvelsesmessig mest på det helt grunnleggende ennå - rett og slett fordi det meste må generaliseres bedre. Det har unektelig vært for lite jevn trening til vedlikeholdelse og utvikling.
Jeg filmer det meste av treningen jeg gjør, siden jeg sjelden har andres øyne på meg. Det blir mye selvevaluering. Veldig lærerikt - alltid! Jeg tar også vare på korte filmsnutter, som komplement til skriftlig loggføring. Det er så lett å glemme detaljene ellers, med flere hunder. Alt dette tar tid. Men givende og gøy er det.
VEIEN TIL MÅL ER IKKE RETT FREM...
Mål og mål fru Blom. Jeg har i årenes løp hatt så mye motgang i forbindelse med min egen og mine "konkurransehunders" helse, at jeg nok helt har sluttet å tro på mulighetene for noe målrettet. Enn så lenge har jeg derfor ikke annet mål enn å komme inn i noenlunde faste rutiner. Med litt flyt der tenker jeg at målene danner seg selv etter hvert. Men jeg er glad i hundesport og har jo litt fokus mot det - nå som det er større muligheter for å ha overskudd til det.
Med Nova fortsetter derfor evighetstreningen mot en start i FS1. Flere ganger har vi vært klare til start, og like mange ganger har livet skjedd, og så ble det ikke noe av likevel. Og tiden gikk. Men jeg har ikke gitt opp helt ennå.
Akkurat nå fokuserer jeg mest på litt avstandsøvelser, i tillegg til å trene min egen balanse og styrke i bena. Det føles som en evighetstrening det også.
I Freestyle skal en ideelt sett være på flere nivå for best poeng. Jeg har fremdeles en del trening foran meg før jeg uhindret og med flyt kan komme opp fra knestående. Og jeg klarer bare å løpe veldig korte strekninger ennå. Den normale "bouncen" i bena er liksom blitt borte, og det kjennes som at ligamentet rundt anklene stivner veldig fort. Det gjør både vondt og det påvirker bevegelsene mine. Eksempelvis er litt kaldt gress nok til at det stivner til og påvirker propriosepsjonen, - og dermed balansen min. Dårlig balanse kan være farlig for en liten hund som er nær det, og det er frustrerende!
Jeg har lært at det kan ta opp til et år før ligament og seneskader blir bra. Jeg undres nå på om sannheten i praksis egentlig er et livslangt vedlikehold faktisk...
Uansett. Jeg burde nok i fornuftens navn lage et nytt program, der Nova jobber mer alene og vekk fra bena mine, - men akkurat nå har jeg ikke inspirasjon til å starte på et helt nytt program.