Trening av småjentene (dachsene altså) er en ganske viktig del av hverdagen min. Jeg koser meg i prosessen og tar en dag av gangen. Det går ikke fort, men det går iallfall fremover.
Den 9. – 10. Februar hadde jeg satt meg som mål å dra på ”Gøteborgsrocken”, et dobbelstevne i kreativ lydighet.
Tanken var å se hvordan småjentene taklet helt ny hall og miljø etter en forholdsvis krevende reise og overnatting på hotell etc. Det å trene på et nytt sted er jo helt annerledes enn å kunne ”prestere” i konkurranse på et nytt sted, og det må testes ut.
Jeg ville også se om de forberedelser jeg har trent hundene i holdt i praksis før en konkurranse.
Jeg foretrekker å trene slik at ting er mest mulig forutsigbart for mine hunder. Settingen på en konkurranse er jo stressende nok i seg selv, så et slikt sted er det siste stedet jeg vil gjøre nye ting med hundene. Jeg har isteden tro på at forutsigbarhet og gjenkjennbare rutiner gir større trygghet på sikt.
En annen viktig ting var å få sjekket ut om jeg har nok energi til å takle det hele selv. Det krever litt å delta på stevner over flere dager, vet jeg. Og slikt er det vanskelig å få trent på uten å faktisk delta med alt det medfører.
Det er faktisk 6 -7 år siden jeg konkurrerte i Sverige med mine daværende Pumier, så det oppleve hvordan ”svenskene” poengsetter program nå for tiden, er også en veldig nyttig erfaring for meg, både nå og på sikt.
Fredagen dro jeg ned, etter utrolig mye om og men. Jeg lurer tidvis på om det sitter en liten faen og ”spenner bein” på meg i alt jeg gjør innimellom?
Men åkke som,- denne gang lot jeg meg ikke stoppe og kom endelig av gårde. Sånn ca 4 timer senere enn planlagt. Men jeg kom altså av gårde! Hah!!
Fredag kveld gikk jeg i seng kl. 20.30 og sov dønn til 07.30 dagen etter. Så jeg var rimelig sliten ja.
Ryggen var ganske "knekt" etter en natt i hotellsenga, men klok av tidligere skade hadde jeg denne gangen med en treningsmatte. Så etter litt pilatesøvelser på gulvet var jeg nesten så ”god som ny”og klar for en ny dag lørdag (litt sen) morgen.
Etter morgentrimmen var det ut på tur i øsende regnvær,- før jeg kledde hundene i varmedress, ga de frokost og deretter satte de i bilen slik at jeg selv kunne spise en kjapp frokost.
Så satte vi snutene mot Hundehallen. Etter flere feil – og omkjøringer (google er ikke løpende oppdatert på alle veiarbeider, nei!) kom vi (jeg og småjentene altså) omsider frem.
Jeg kjente at det var lurt å ikke starte i konkurranse akkurat den dagen.
Planen var å bruke dagen til å observere og trene litt med jentene en og en der inne, med alt det bråk og ståk som var der. Og konklusjonen var helt etter planen: null problem!
En kan si mye rart om dachser, men særlig miljøberørte over tid, det er de heldigvis ikke!
Lørdags kveld var det felles hyggelig middag med de norske damene. Og det ble litt senere i seng. Forberedt etter gårdagens ryggvondt, dro jeg nå overmadrassen av den andre senga og la den over på min seng, deretter la jeg de to ekstra hodeputene over den igjen, før jeg til slutt la en ekstra dyne over der igjen. Det ble å ligge som en vindsjev prinsesse på erten, - men jeg sov i alle fall godt.
Med tre små dachsejenter optimistisk balanserende oppå magen min.
Og bank i bordet, jeg hadde nesten ikke vondt i ryggen på morgenen!
Søndag var den store testdagen. Nelly skulle debutere i kl 2, to konkurranser etter hverandre, og Dragana skulle debutere i kl. 1, to konkurranser etter hverandre.
Jeg fokuserte på rutinene jeg har trent inn, og hundene responderte akkurat som jeg har trent på.
Dessverre var jeg veldig sliten og tung i kroppen, ikke uventet riktignok, - men det gjør jo ting vanskeligere for meg. Og hundene selvsagt.
Jeg synes uansett at det gikk ganske bra, selv om programmene helhetlig langt fra gikk som trent. Nelly var så klart ”best”, siden hun har mer erfaring med konkurransemiljø allerede. Dessuten er hun ganske god på å finne på ting selv dersom hun blir litt usikker, - hvilket gjør at det blir litt ”hurrameirundt” i programmet der jeg knoter litt med min egen kropp og balanse. Men heller det enn en hund som ikke synes det er gøy! Så jeg er veldig fornøyd med gullet mitt likevel jeg.
Og Dragana…vel, - der må det definitivt mer trening til først! Hun kan bli like morsom som Nelly, men har en annen reaksjonsmåte når hun blir usikker. Istedenfor å tilby noe, blir hun heller passiv, skvetter unna eller begynner å snuse. Helt greit, da vet jeg det. Vi har klart å trene det nesten helt bort, men åpenbart ikke bra nok til å fungere på konkurranse. Å erfare hvordan hun er i en konkret konkurransesetting var jo hele poenget med å starte med henne her i Gøteborg, så dette var nyttig.
Jeg valgte å diske andre starten, med fokus på å belønne når hun selv "hentet seg inn" og fokuserte på meg. Jeg tror det vil gi henne positiv erfaring til senere. Målsetningen med å gå i ringen skal være å ha det GØY & trygt, intet annet!
Jeg valgte å diske andre starten, med fokus på å belønne når hun selv "hentet seg inn" og fokuserte på meg. Jeg tror det vil gi henne positiv erfaring til senere. Målsetningen med å gå i ringen skal være å ha det GØY & trygt, intet annet!
Og joda det er såklart litt trist når ting ikke går som trent, men det er jo også det som gjør ting så spennende med hundetrening: det dukker alltid opp nye ting å finne løsninger på. Så nå er planen klar: Mer trening!
Hovedfokuset var som nevnt om startrutinen holder i praksis, og om jeg har jobbet nok med utholdenheten i programmet. Konklusjonen er at startrutinen ser ut til å være god nok, - mens utholdenheten (med den type forstyrrelser som er inne i et slikt lokale) definitivt må trenes mer på. Det gleder jeg meg til å ta fatt på!
Så da er vårens plan under utarbeidelse;
Jeg skal skynde meg langsomt. Som vanlig:)
ETTERTID
På hjemveien fra Gøteborg oppdager jeg at Nelly har en liten hevelse under øyet. Ved nærmere undersøkelse ser jeg at p4 tanna (den største knusetanna) faktisk var brukket på langs og blitt betent. Det var vanskelig å se, men jeg kjente knekkflaten når jeg strøk over tanna, og sett fra undersiden kunne jeg observere nerven.
Herregud! Er det mulig!? At jeg ikke har oppdaget det før? Og det på tross av at jeg pusser tenner på hundene. Himmel!!
Enda klarer disse hundene å overraske og forskrekke meg!
Stakkar gullet mitt, hun må jo rett og slett ha gått med tannverk i flere dager uten at jeg har sett det i.o.m at det har satt seg betennelse!?
Og attpåtil gjennomført to konkurranser på en dag i den tilstanden! Gud hjelpe.
En skulle jo tro at hun ikke ville lekt og vært i form, men det har hun definitivt gjort, - så atferdsmessig var det ikke noe som fortalte meg at noe var galt.
Men veldig galt har det likevel vært. Usj!
Jeg må bare ta av meg hatten for den lille dachsen min altså.
Tenk hva hun blir med på, på tross av hvor vondt hun må ha hatt det!
Nå har jeg lært meg enda en ting; GJØR EN GRUNDIG HELSESJEKK FØR DU DRAR PÅ STEVNER!
Heretter skal jeg ikke "bare" massere og kjenne gjennom kropp & muskler, nei, - jeg skal telle tenner, ta tempen og gjøre en grundig undersøkelse fra snutespiss til haletipp! Med lupe!!
Sånt skal IKKE skje igjen.
Sånt skal IKKE skje igjen.
Unnskyld Nelly, du er gullet over alle gull!
Hva du gjør for matmora di er altså helt enestående!