"Du skal alltid velge den tunge veien, du!"

...sa min kjære mann i det jeg åpnet øynene i morges.
"Du kunne vel valgt deg Border Collier, slik som de fleste andre hundesportsinteresserte gjør! De har skjønt det de! Men du, neeehei du skal alltid gjøre slik andre ikke gjør du!; å velge raser som bare skaper ekstra trøbbel for deg selv! Og så må du bruke hundre ganger mer tid og energi enn det de andre må for å i det hele tatt komme noen vei...! At du gidder!!"

Jeg kan ikke huske at min kjære noen gang uoppfordret har snakket om hund, så min reaksjon i går må ha gått dypt inn på han, selv om han ikke viste det.
Og selv om utsagnet er en smule overdrevet, ligger det likevel litt sannhet i det.
Jeg har ikke for vane å velge "den enkleste veien", nei...:)

Bakgrunnen for det hele var veldig trist og lei episode som skjedde i går da jeg trente med Zeb.
En sammenheng som jeg enda ikke helt forstår, og sikkert derfor ble ekstremt oppgitt over.
Nesten utslått faktisk!

Jeg trente alså med Zeb, og øvelsen var noe vi har trent på lenge med bra resultat, nemlig det å sirkle baklengs rundt meg og deretter baklengs inn mellom bena mine. Heelwork to music, altså.

Det startet bra, men etter et par repetisjoner så kom Zeb uheldigvis til å dulte borti leggen min med bakparten. Tror jeg da, jeg kan riktignok ikke se bak og mellom bena mine, - men jeg kjente at han stanget litt til mot leggen min. Siden han bare "kvapp" til, tolket jeg det som ganske bagatellmessig og valgte å overse hendelsen, late som ingenting og tenkte bare å trene videre.

Problemet var bare at Zeb isteden rygget flere skritt unna meg og plutselig oppførte seg som om han var redd for å bli skutt..??!! Eller iallefall som om han blir daglig mishandlet...!
Han skvatt rundt meg som en forskremt gås, og våget slett ikke å komme inn til meg mer, - og til alt overmål løp hunden fra meg og deretter langt ut på jordet!
Jeg gikk etter, noe jeg muligens ikke skulle gjort, - men min første tanke var å få tak i han før han kom seg ut på veien!
Men jeg fikk ikke tak i han. Han løp bare lenger fra meg når jeg gikk mot han, så jeg valgte å stoppe for ikke å risikere "å skremme" han ytterligere (han opplevde det jo tydelig slik).

Og jeg innrømmer at jeg ble helt satt ut. Fullstendig utslått. Og barnslig skuffet, faktisk.
Her har jeg en hund, som aldri har opplevd noe vondt fra meg, - og så flykter han plutselig i panikk??
Jo, jeg ble barnslig skuffet, selv om jeg forsøkte å tenke rasjonelt, det er bare å innrømme!

Det har aldri skjedd meg før, at min hund plutselig har oppført seg som om den var redd for å bli skutt, - eller hva det nå var som foregikk i det lille hundehodet, - men tydelig traumatisk var det!
Like mye for meg som for hunden, det er helt sikkert.
Og selv om Zeb ikke akkurat er "tøffere enn toget" i personlighet, så er han i hovedsak ganske tolerant og lett å trene likevel. Derfor kom denne atferden som et regelrett sjokk på meg.
Hva skjedde??

Uansett.
Jeg skal ikke påstå at jeg ble spesielt blid etterhvert som jeg forsøkte å få Zeb til å komme til meg.
Ytterst negative superlativer som "drittbikkje! - svinepels! - fislete skvettlapp av en loppepels! - Pingle!" var både tanker og ord som kom fra meg etterhvert.
Jeg måtte faktisk til slutt bare snu og gå tilbake og inn i huset for å roe meg ned med et glass vann før jeg igjen gikk ut for å forsøke å få tak i hundefisen!

Og da gikk ut igjen satt pigledyret til alt overmål midt ute på jordet og ventet til jeg kom nesten frem til han, før han igjen skvatt rundt som en sprettball med nerveproblemer.
Til slutt mistet jeg fullstendig besinnelsen og brølte ut i ekte cowboystil "LEGG DEG!!", - og i ren befippelse gjorde han heldigvis nettopp det.
Og jeg fikk endelig gått helt inntil han og tatt på kobbelet. Gudsjelov!

Jeg gikk med stor selvbeherskelse svært rolig, - men alt annet en avslappet hjem igjen.
Og jeg lover: om noen hadde spurt meg om jeg hadde en Pumi til salgs akkurat der og da, ja da skulle de fått han GRATIS!!!

Av og til så skjer det altså noe som får en til å tenke ekstra mye.
Prøve å forstå.
Forsøke å legge følelser til side.
Forsøke å analysere.
Se en sammenheng.

Jeg har ikke klart akkurat det enda, - men når jeg tenker etter så registrerte jeg på onsdagen som var at Zeb også da oppførte seg litt uvanlig;
Som "statist" på kurs oppførte han seg etter en halvtimes tid ekstremt dempende og unnvikende mot meg der han satt på bordet langt unna. Jeg registrerte det, men la egentlig ikke så mye vekt på det. Dels fordi jeg fokuserte på  kursdeltakerne og dels fordi både Zeb og Katla normalt sett er ekstremt følsomme for raske bevegelser og berøring, - og jeg tenkte at han kanskje reagerte på noe som jeg selv ikke oppfattet der og da. Jeg valgte imidlertid å ta han vekk fra treningsplassen og satte han inn i huset med de andre under resten av kurset.
Isteden fikk Felix "gå på jobb".

Og siden tenkte jeg ikke mer på det. Men så kom altså gårsdagens hendelse, og jeg blir helt satt ut.

Noen tanker slår meg.
Tenk om dette hadde skjedd på et stevne?
En ting er at det hadde vært fryktelig flaut og ikke minst ydmykende. For hva ville folk ha tolket av en slik atferd fra hunden?? Gudbedre, jeg får mareritt bare ved tanken!
En annen ting er hva hunden faktisk opplever i øyeblikket!
Hvis en lyd, berøring eller annen hendelse skulle skje, - og det må man jo regne med på hundestevner hvor mange folk og hunder er samlet, - hvordan har hunden det egentlig følelsesmessig, når den reagerer tilsynelatende ukontrollert på det?
Et spørsmål som jeg ikke kan unngå å stille meg i denne sinnstilstanden jeg er i nå:
Er det etisk forsvarlig å trene en hund med slik mental reaksjon, med sikte og mål om konkurranser...?
Er det riktig overfor hunden..?

Katla har faktisk ofte fått meg til å stille meg selv det spørsmålet, - og nå også dessverre Zeb.
Det er faktisk umulig å trene hundene til å gå ved, rundt og mellom bena uten å komme borti de, eller at de selv kommer borti mine ben!
Det oppleves fryktelig frustrerende og demotiverende akkurat nå.
Men jeg håper jeg finner ut av dette, for dette er ille!

Jeg er sikker på at det hele har en sammenheng med noe.
Men jeg vet ikke hva enda.
Jeg finner det nok ut.
En gang....

AAhhh!
Da kan jeg desverre ikke unngå å sammenlikne med Felix.
Felix som står på og jobber uansett.
Felix som tåler "en trøkk"
Felix som tåler uventede lyder uten å bli satt ut.
Felix som tåler uventede/raske bevegelser, - ja han tåler egentlig det meste uten å "falle helt sammen"!
Dog, i rettferdighetens navn; det skal ikke benektes at han er veldig mye trent til å tåle det også!
Men treningen der har gitt stabil fremgang!
Det er det som er den store forskjellen her...

- Og det er nok dette min man siktet til med morgenens utsagn.
At jeg skulle hatt hunder som er gjennomgående mentalt tollerante og stabile.
Ikke sånne som skvetter og flipper helt ut av den minste lille......fiiis...!
Men det har jeg altså ikke.
Eller jeg har valgt feil rase til mitt behov.
Eller begge deler.
Eller kanskje gjør jeg noe feil...
Eller kanskje det er noe med meg selv akkurat nå som gjør at hunden reagerer som han gjør...
Nei, lett skal det ikke være!

God helg!