... deg oppblåst i kroppen, har vondt i hodet og er nesten helt utslitt etter en natts søvn...?
...deg så fullstendig tappet for krefter etter å ha stått opp på morgenen, kledd på deg, spist litt frokost og kanskje gått en aldri så liten formiddagstur, - at du må legge deg igjen for en stund, - for å ikke svime av..?
...som at du beveger seg i tykk sirup hele tiden, og at du ikke klarer å øke tempoet...?
...at du ikke får nok luft i lungene og at hjertet ditt absolutt nekter å øke pulsen din et eneste hakk, - når du likevel forsøker å tvinge kroppen til aktivitet du har lyst til å gjøre...?
...at svetten bokstavelig talt pipler nedover ryggen og at kvalmen bølger når du går oppreist...?
...at du fryser kraftig nedover ryggraden og får feber når du likevel presser deg til å gjøre små hverdagslige ting...?
...at det er vanskelig å konsentrere deg om en bok, tv - program eller helt enkle gjøremål som f. eks å planlegge middagen...?
...at det ofte er vanskelig å finne de rette ordene i samtale med andre...?
...deg både fortvilet og trist fordi du bare må innse at du ikke strekker til i hverdagen...?
...deg ofte litt dum, fordi du tenker at folk som ikke kjenner deg kanskje tror at du er sløvet på "noe", - siden øynene dine renner av tretthet, - og at du tidvis ikke klarer å holde fokus gjennom en lengre samtale...?
...deg fortvilet fordi du aldri kan vite hvor lenge symptomene varer, eller hvor kraftige de er...?
...deg alltid livredd for enhver liten antydning av forkjølelse, - fordi du av erfaring har lært at det alltid resulterer i en lengre periode med enda dårligere motstandskraft, - som igjen gir sterkere symptomer...?
...deg både trist, oppgitt og direkte ydmyket, fordi du ofte må avlyse avtaler, avlyse planlagte aktiviteter eller avlyse besøk, - fordi du aldri klarer å finne/forutse/gjenkjenne den "utløsende faktor" for symptomene...?
...det som en evig og ensom kamp å likevel klare å holde motivasjonen oppe, å kjempe mot den snikende følelse av håpløshet og depresjon - som unektelig følger i kjølevannet av hele situasjonen.... "Lykketyven..."
...det som at enhver liten fremgang du har klart å bygge opp i kroppen ved hjelp av målbevisst trening, egenmotivasjon, godt kosthold, ukentlig vel planlagt og tilpasset mengde aktivitet, - er som et evighetsarbeid, - som likevel, på tross av all innsats, - bare på "et lite knips" blir knust av noe man ikke vet hva er og derfor står helt forsvarsløs mot....
Ikke? Så bra! Da har du ikke ME! Vær takknemlig for det og nyt hverdagen!
Ha en fortsatt god uke!
...deg så fullstendig tappet for krefter etter å ha stått opp på morgenen, kledd på deg, spist litt frokost og kanskje gått en aldri så liten formiddagstur, - at du må legge deg igjen for en stund, - for å ikke svime av..?
...som at du beveger seg i tykk sirup hele tiden, og at du ikke klarer å øke tempoet...?
...at du ikke får nok luft i lungene og at hjertet ditt absolutt nekter å øke pulsen din et eneste hakk, - når du likevel forsøker å tvinge kroppen til aktivitet du har lyst til å gjøre...?
...at svetten bokstavelig talt pipler nedover ryggen og at kvalmen bølger når du går oppreist...?
...at du fryser kraftig nedover ryggraden og får feber når du likevel presser deg til å gjøre små hverdagslige ting...?
...at det er vanskelig å konsentrere deg om en bok, tv - program eller helt enkle gjøremål som f. eks å planlegge middagen...?
...at det ofte er vanskelig å finne de rette ordene i samtale med andre...?
...deg både fortvilet og trist fordi du bare må innse at du ikke strekker til i hverdagen...?
...deg ofte litt dum, fordi du tenker at folk som ikke kjenner deg kanskje tror at du er sløvet på "noe", - siden øynene dine renner av tretthet, - og at du tidvis ikke klarer å holde fokus gjennom en lengre samtale...?
...deg fortvilet fordi du aldri kan vite hvor lenge symptomene varer, eller hvor kraftige de er...?
...deg alltid livredd for enhver liten antydning av forkjølelse, - fordi du av erfaring har lært at det alltid resulterer i en lengre periode med enda dårligere motstandskraft, - som igjen gir sterkere symptomer...?
...deg både trist, oppgitt og direkte ydmyket, fordi du ofte må avlyse avtaler, avlyse planlagte aktiviteter eller avlyse besøk, - fordi du aldri klarer å finne/forutse/gjenkjenne den "utløsende faktor" for symptomene...?
...det som en evig og ensom kamp å likevel klare å holde motivasjonen oppe, å kjempe mot den snikende følelse av håpløshet og depresjon - som unektelig følger i kjølevannet av hele situasjonen.... "Lykketyven..."
...det som at enhver liten fremgang du har klart å bygge opp i kroppen ved hjelp av målbevisst trening, egenmotivasjon, godt kosthold, ukentlig vel planlagt og tilpasset mengde aktivitet, - er som et evighetsarbeid, - som likevel, på tross av all innsats, - bare på "et lite knips" blir knust av noe man ikke vet hva er og derfor står helt forsvarsløs mot....
Ikke? Så bra! Da har du ikke ME! Vær takknemlig for det og nyt hverdagen!
Ha en fortsatt god uke!