"Damebesøk" og mentale utfordringer!
Så har Zeb hatt damebesøk, og med første gangs parringsepisode friskt i minne, var jeg nok en smule nervøs på hans vegne. Men det var heldigvis ikke han, og alt gikk som det skulle!Iallefall èn gang. Flere ganger syntes ingen av de to var nødvendig, på tross av at damen var her i nesten en uke. Så spesielt romantiske kan de vel ikke kalles, snarere tilhengere av "one night stands"...
Nåvel. Jeg antar at de selv vet hva som gjelder:) Naturen kan man ikke slåss mot uansett.
Nå er det bare å vente og se om det blir resultater!
For tiden er jeg inne i en mental omstillingsperiode. Det er beinhardt å ha "pensjonert" Felix, men han er snart 8 år, og jeg må nødt til å tenke litt økonomisk også. Å starte på nytt fra kl. 1 i konkurranser fordi alle resultatene er slettet pga hypotyreose - medisineringen, frister riktignok litt,- på pur F på den ene siden, - men fornuften sier at jeg må prioritere etter realitieten og ikke følelsene! Det koster faktisk mange kroner å reise rundt på stevner, og det er kun i Sverige som Felix har fått dispensasjon til delta fremover. Men hvor går eventuelt "veien videre" da? Sannheten er at det blir full stopp fra kl. 3.
Jeg har i de siste månendene hatt mange og vonde mareritt om nettene. Jeg har drømt at hundene blir tatt fra meg, og jeg har våknet opp fra drømmer gråtende faktisk, fordi jeg har drømt at Felix har forsvunnet eller dødd fra meg. Jeg har begynt å gråte helt uten grunn midt i helt daglige gjøremål.
Ja, det hele har tydeligvis gått mer innpå meg enn jeg bevisst har vært klar over! Så jeg innrømmer at det er tungt. Det er vondt. Det er bittert. Det er sørgelig. Det er helt forferdelig faktisk! Men å sloss mot realitetene hjelper ingenting, det er bare å avfinne seg med fakta; Felix er nå pensjonist. Før vi i det hele tatt fikk begynt ordentlig!
I sammenlikning med hva andre må gjennomleve akkurat nå, slik Nina forteller i sin blogg, er vel dette egentlig en bagatell. Jeg kjenner jo også på egen smerte fra å måtte ta farvel med katten vår, som vi hadde i over 10 innholdsrike år. Men andres sorg gir ikke trøst til egen. Alle må vi bearbeide våre opplevelser, og så forhåpentligvis klare å fokusere på alt det spennende som ligger i fremtiden!
Ja, det er nok mer fornuftig å fokusere på de to andre hundene her for egen del.
Katla er en joker, tenker jeg. Hun kan bli bra eller hun kan bli helt elendig. Konkurransehund, altså.
Hun er veldig bra på det hun kan, men er dessverre ekstremt sensibel for andre hunder eller bråk i nærheten. For henne er det alltid viktig å ha full kontroll på hva de andre hundene rundt henne gjør (det ligger bare i hennes natur), - og det vanskeliggjør opparbeidelsen av trygghetsfølelsen i momentene vi trener.
Det har gitt meg mange utfordringer og gråe hår under trening, kan jeg love!
Jeg bør vel bare innse (selv om jeg aldri gir meg...) at fremtidige prestasjoner i konkurranseringen med henne neppe vil bli "storslagne". Når sant skal sies, vil det oftest kanskje være nært inntil umulig å prestere godt i det hele tatt. Hvis jeg skal være helt realistisk...
I LP og Rally - ringen i Sverige har det riktignok gått fint til nå, men på de konkurransene vi har gått i Sverige var ringene plassert litt for seg selv og uten mye publikum rundt.
Jeg er altså litt usikker på den lille damen min. Men glad i henne er jeg uansett! Og jeg tar det jeg får, for det er "Mammas jente" det se`!
Zeb er også litt "bob - bob" i mange situasjoner, men han er iallefall mer "willing to please" og generelt mer trygg på seg selv. Eller meg...:)
Unntatt inne i haller og med mange store hunder rundt, men dette kommer dessverre av et par dårlige opplevelser som lå utenfor min kontroll.
Jeg tror nok at dette blir bedre etter hvert. Men han er ikke født til oppgaven, for å si det sånn.
Jeg har imidlertid mer tro på at han kan bli en trivelig konkurransehund med tid og stunder.
Om en god del tid og stunder, riktignok, men det gjør jo ikke noe. Tror jeg...
En selvfølgelig, selvoppnevnt og selvsikker "konge" i de fleste settinger.
Så lenge "mamma" er til stede, riktignok, - men det er jeg jo alltid.
Det som er litt ekstra kos å oppleve i disse "tenketider", er at den lille flisa av en dachs som er kommet i hus, - hun er nesten "tøffere enn toget"! Og så utrolig sjarmerende at jeg føler meg nesten litt nyforelsket. Ja, det er helt sant! Jeg tar meg i å bare sitte å beundre det lille dyret, som glad og fornøyd slikker og slafser på alle som kommer i hennes vei. Nesten som Zeb, bare mye yndigere:)
Og mye mer bestemt: "Joda, nå må du sitte stille for jeg må nemlig vaske HELE ansiktet ditt. BASTA!"
Og i de situasjoner jeg har opplevd henne denne korte tiden, gleder jeg meg over den grunnleggende "dachse - tryggheten" i henne:
- "Andre hunder sa du? Helt ok! Jeg kan hilse på de jeg!! No` problem!"- "Datt det en kjele i gulvet? Og masse bestikk?? Så kuuult med sånn bråk! Det må jeg sjekke!"
- "Du tråkket meg på labben, dumma! Men det gjør ikke`no, - jeg kommer helt inntil deg likvel jeg! No bad feelings!":)
Ja, det er godt ikke alle er like!
Ha en fortsatt god dag!