Noen ganger...
Lørdag for tre uker siden oppdaget jeg at Katla hadde feber. Hun viste ingen symptomer på dette, men var i full vigør som vanlig. Jeg syntes imidlertid hun virket litt blank i blikket under trening og tok derfor tempen for sikkerhets skyld. Den viste svakt feber.
Jeg fortsatte å ta tempen daglig, bare for å følge med liksom. Jeg tenkte at det kanskje var løpetiden som endelig var i gang, men stusset da feberen holdt seg på tredje dag, altså tirsdagen etter.
Da begynte Katla også å bli litt slapp, noe som jo forsåvidt ikke var så rart med tredje feberdag.
Jeg dro da til veterinær og for undersøkelse og blodprøver. Prøvene skulle jeg få svar på på fredag.
På fredag kom svaret, og det viste overhodet ingen ting!
Iflg blodrøvene var hun altså frisk som en fisk.
Men det var hun ikke.
Gjennom helgen sluttet Katla å spise. Hun sluttet å drikke. På mandag dro jeg derfor til en større dyreklinikk. Jeg var nå veldig engstelig og ville ha snarlige svar på alle prøver, for Katla var utvilsomt syk! Hun var nå også ganske uttørret og svært slapp, noe som er veldig unormalt for Katla!
Hun ble da også umiddelbart innlagt på dyrehospitalet, med drypp pga uttørring. Det ble tatt ultralyd og diverse blodprøver. Ultralyden viste gassdannelser i mageregionen men blodprøvene viste ingen form for infeksjon. Nada.
Hun ble også grundig undersøkt for ev ryggproblemer. Ingen funn. Tilsynelatende var hun frisk som en fisk bortsett fra mageproblemer.
Pga gassdannelser i buken ble det for sikkerhets skyld gitt kontrast og tatt røntgenbilder.
Passasjen gjennom fordøyelsessystemet viste seg å være helt ok, dog noe langsom. Dermed ble teorien om at hun hadde spist noe som så har satt seg fast forkastet. Den nye teorien ble at hun har spist noen etsende eller annet som har gitt irritasjon på slimhinnene ned mot og i magen.
Min magefølelse sa imidlertid nei.
Katla spiser aldri noe som helst annet enn det hun får. Ikke engang kattemøkk, - og det gjør alle hunder...:)
...Men selvsagt, hunder gjør mye rart, det er jeg klar over.
Men at Katla skulle spise noe "snusk"...? Hmmmm!
Vel hjemme samme kveld etter utskrivelsen fikk jeg Katla til å spise litt, og følte derfor optimisme.
Den varte ikke lenge.
Dagen etter spiste hun ikke. Jeg "tvang" i henne vann flere ganger gjennom dagen, ved å dryppe noen dråper i munnviken. Det samme måtte jeg gjøre dagen etter. Og dagen etter. Og dagen etter.
Da dro jeg igjen tilbake til dyreklinikken, og Katla fikk nå smertestillende.
Da spiste hun. Og hun spiste små, men flere måltider over helgen så lenge jeg matet henne. Fremdeles måtte jeg lirke i henne vann.
Det var altså tydelig at smertestillende hjalp til en viss grad, og jeg så det an over helgen.
På mandag dro jeg tilbake til dyreklinikken for kontroll. Ultralyden viste at magen nå var uten gassdannelser, men selve fordøyelsen gikk fremdeles tregt. Men dette kan visst være normalt ved irritasjon i mageslimhinnen. Uansett, siden Katla var i god form nå og feberfri, ble vi enige om å se saken an i tre dager, altså frem til torsdag.
Katla spiste nå når jeg matet henne, men jeg følte fremdeles at hun hadde smerter. Det høres snodig ut at jeg bare følte, for egentlig burde jeg sett noen kroppslige symptomer. Synes jeg.
Men Katla gikk, løp, bjeffet, hoppet opp i møbler osv helt uanfektet. Iallefall tilsynelatende uanfektet, - men hun ville imidlertid bare ha selskap en bitteliten stund før hun gikk å la seg alene.
Innimellom på tur krummet hun seg litt i ryggen og kom bort til meg. Hun la da forlabbene på armen min når jeg satte meg på huk, slik at hun ble stående på to, og dro så hånden min slik at den kom mot magen. Katla kan formidle veldig tydelig mange ting, - og jeg oppfattet det slik at hun ville jeg skulle stryke magen:) Det gjorde jeg, og hun nøt tydelig dette. Etter en liten stunds magemassasje var hun så fornøyd og løp videre...
Og jeg ble glad hver gang, for "magesmertene" var tydeligvis nå bare forbigående.
Torsdagen kom, nå altså tredje uken fra første feberdag.
Tilsynelatende virket Katla fin, men jeg oppfattet det fremdeles slik at hun hadde smerter.
Jeg sto på min påstand, men veterinæren kunne ikke trigge frem noen smerter ved ny og grundig undersøkelse. Kun i buken viste hun smertesymptomer. Vi ble derfor enige om en ny full sjekk med blodprøver, ultralyd og nå også for sikkerhet skyld CT- skanning.
Alle prøver var igjen bra, men på CT fant de et lite prolaps i overgangen mellom rygg og lend.
Det er altså årsaken til at den lille dame har hatt vondt! Og hun må jo ha hatt vondt lenger enn det jeg har "fanget opp", siden hun fikk feber...? Jeg blir lei meg, redd og betenkt. Hvor mye smerte kan en hund faktisk ha før den viser symptomer? Skremmende! Veldig skremmende! Jeg har tross alt en del erfaring og kompetanse, og burde være i stand til å fange opp slik fort. Og sannsynligvis har jeg vel det også, sett i ettertid. Men ikke fort nok og tydelig nok, etter egen mening. At dette prolapset kommer av et traume er jeg imidlertid sikker på.
Jeg har selvsagt "skrudd hjernen" for å finne ut når og hva som har skjedd. Det eneste jeg kan huske er en situasjon på en tur ca en uke før jeg oppdaget at Katla hadde feber. Da ble Katla plutselig uvanlig sint på sin datter etter lek ute på jordet. Hun var faktisk så hissig at jeg måtte bryte inn og dele de, - noe jeg normalt aldri må gjøre. Jeg tenkte egentlig ikke mer på dette siden alt virket normalt etterpå. Og når det er flere hunder i lek går det jo gjerne litt hardt for seg:)
Men jeg husker at Katla ristet endel på hodet etterpå, og da jeg sjekket ørene fant jeg et strå nede i venstre øregang. Et par dager etter dette kunne hun legge hodet litt mot venstre, men pga et lite sår i øregangen etter strået trodde jeg at dette var årsaken.
Sett i ettertid var det nok ikke det. Desverre. Dette er faktisk et typisk symptom på ryggsmerte. Men jeg "koblet" det bare ikke.
Nå får Katla kortison og jeg kan lettere gi henne rett fysikalsk behandling og tilrettlagt trening fremover.
Hun skal nok bli bra igjen.
Men valper kan det ikke bli mer. I samråd med veterinær, har jeg besluttet at jeg ikke våger å utsette henne for risikoen ved det å bære frem et valpekull. Så der, - må jeg bare innrømme, - ble en drøm knust. Det er slett ikke verdens undergang, men jeg tillater meg å bli litt vemodig for det! Litt irritert på skjebnen er jeg nok også nå, når sant skal sies. Ikke at det hjelper noe annet enn å bare få sagt det...!
Nå blir det mange år før jeg igjen kan glede meg over alt det jeg elsker med oppdrett: planlegging, spenning i påvente av fødselen, fødsel, det å følge utviklingen til de små valpene frem til levering osv., - for nå har jeg ingen tispe som kan få det!
Det viktigste er at Katla vil ha et smertefritt liv fremover, - og vi skal nok ha det mye moro uansett vi:) Hennes verdi er uansett ikke målt i antall kull/valper. Hennes verdi er uovertruffen i form av hennes personlige egenskaper, - som jeg elsker:) Sånn er det!
Nå skal jeg ta helgen. Sørge litt. Men glede meg enda mer.
Og se fremover!
God helg!