Den 20. Januar ble Malvin hele 5 år. Jeg kaller han fremdeles dustefjerten, men med kjærlighet.
På en sånn dag, kommer det litt tanker, så jeg vil lage en liten Malvin - oppsummering i anledning dagen.
Først en innrømmelse:
Jeg var ekstremt skuffet og frustrert over Malvin de første 3 - 4 årene, men det er egentlig min egen skyld. Jeg var dum nok til å ha forventninger om at han skulle bli en konkurransehund, - men de forventningen ble noe så inderlig grundig slått i grus. Jeg måtte helt enket til slutt innse at det er rett og slett ikke alle såkalte ”brukshunder” som er skapt til å være noe annet enn en brukbar ”selskapshund”.
Malvin er den snodigste hunden jeg har hatt. Han er snill, kosete, ekstremt nysgjerrig og stikker bokstavelig talt nesegrevet (og det er langt!) i alt han ikke har noe med, - og han er sjarmerende alltid i veien der en går. Han er følsom (om enn ikke på de rette områdene) han er interessert i det han selv vil, - som når sant skal sies bare er mat og "damer".
Malvin er fullstendig uimottakelig for å lære ting han ikke ser nytten i. Og jeg mener altså helt utrolig uimottakelig. Jeg har konkludert med at det rett og slett ikke finnes rom for to tanker samtidig i hans hode. To tanker får det til å koke i toppen, og det blir bare kaos. Det er enten eller. Ferdig snakka.
Jeg har analysert hans atferd opp og ned og i mente gjennom disse årene, - men seriøst sagt, det finnes ikke hans like! Hadde han vært menneske, ville jeg tenkt han hadde et eller annet uoppdaget syndrom. Han er rett og slett veldig, veeeldig rar, den hunden!
Men snill, - det er han. Og veldig grei å ha med å gjøre, sånn stort sett. Når det ikke involverer at han må ha to tanker i hodet på en gang da.
Malvin er ganske sunn og frisk Collie. Bortsett fra tilbakevendende låsninger i bakparten som krever jevnlig behandling, da, - men de fleste hunder trenger jo behandling nå og da. Han tåler all slags mat, - noe jeg er utrolig takknemlig for. Det vet jeg at ikke er en selvfølge med Collies, for jeg har selv hatt en som bare ble 3 år, grunnet allergi og ekstreme mage/tarm problemer. Så der er jeg utrolig heldig.
Jeg hadde altså veldig ambivalente følelser for Malvin veldig lenge, inntil jeg en dag tok en alvorsprat med meg selv og innså at jeg faktisk kan omplassere han dersom jeg ikke trives med han. Det ble på en måte et mentalt vendepunkt. Jeg slappet av.
Og nei, jeg klarer ikke å omplassere han! Han er for spesiell faktisk. Jeg tror dessuten at han fort kan bli en såkalt problemhund i mindre kompetente hender, og det tar jeg ikke sjansen på. Jeg får aldri en sånn hund igjen. Og ikke vil jeg ha det heller.
Men Malvin vil jeg fortsatt ha! Han er jo dustefjerten min.
Litt barndomsminner: