I stillstand...
Først og fremst:
Tusen takk for alle kommentarer og støtteerklæringer etter mitt siste blogginnlegg!
Å få skrevet ned akkurat disse historiene har hjulpet meg litt selv også, rent mentalt.
Jeg har fortrengt og fortrengt, fordi det har vært så vondt. Men når jeg nå selv ser nedskrevet det jeg har opplevd, står det også langt klarere for meg selv hvorfor jeg reagerer så sterkt på en del ting innen hundeavlen som jeg gjør.
For tiden har jeg hovedansvaret for å utforme Rasespesifikke Avlsstrategier for min nåværende rase, Pumi. Det er Norsk Kennel Klubb som har pålagt raseklubbene å lage dette dokumentet i løpet av 2013, noe jeg mener at er et strålende initiativ!
Svenska Kennelklubben har vært tidligere ute med dette, og det finnes derfor allerede gode RAS- oversikter innen flere raser i Sverige. Som jeg faktisk kan hente "tips" fra når det gjelder tema og utforming.
Dette er jo en utmerket hjelp til både gamle og nye oppdrettere, i det å få mer oversikt over rasenes generelle status mht både helse og mentalitet, - til hjelp for fremtiden!
Nå er jeg godt i gang med dette dokumentet, med veldig god hjelp fra Torild, Iren og Ann og Stine. De har gjort en super jobb i det å innhente diverse opplysninger i forkant, slik at jeg/vi nå kan sette sammen all informasjonen til et forståelig RAS - dokument.
Spørreundersøkelser er utsendt til alle Pumi eiere, og jeg iallefall, opplever nok litt spenning i om den generelle opplevelsen/oppfattelsen av rasens helse og mentalitet stemmer overens med de faktiske forhold.
Jeg håper at vi får laget en så korrekt og oversiktlig dokument som mulig, som et positivt bidrag til rasens fremtid. Jeg kan iallefall love at det ligger mye jobb i dette fremover!:)
Men det er godt å ha noe å konsetrere seg om.
Og veldig lærerikt!
I går var jeg på Norsk Kennel Klubbs seminar, hvor tema var "Barn og Hund".
Et strålende initiativ, med velkjente og dyktige foredragsholdere!
Det var hyggelig å møte "gamle kjente" og ikke minst få være litt sosial:)
Jeg synes imidlertid det er rart at det ikke kom flere "vanlige" folk på seminaret..?
Veldig betenkelig faktisk, med tanke på at det er så mange barnefamilier som har hund, - og at hunden kan være til hjelp på så uendelig mange måter i samfunnet! Mye av dette ble veldig godt belyst i går.
Tusen takk sier jeg, til; alle foredragsholdere og ikke minst til dere som sto bak hele arrangementet!
Det var en helt super dag!:)
Og mens dagene går og jeg enda venter på prøvesvarene til Zeb, så klarer vi å kose oss på tur i det fantastiske høstværet:)
Siden han fremdeles går på kortison, er han relativt kløfri, heldigvis.
Nå trappes dosen gradvis ned, og etter planen skal han være ferdig med kortison i løpet av neste ukeslutt.
Da er det bare å leve i håpet!:)
Felix og Katla går som vanlig i forveien....
...mens Zeb som vanlig går ved siden av meg.
"Du og jeg mamma! Du og jeg...!
Godgutten slafsemumsen det:)
Mens de andre hovedsakelig er opptatt av å søke etter maten jeg har kastet ut,
kan Zeb ikke gå glipp av en eneste bevegelse fra meg...
Det kunne jo hende at han gikk glipp av noe!
"På forespørsel" (= "stå!") så får jeg et bilde av Katla underveis på turen, -
men ellers løper hun og løper og løper og løper, - som bare Katla orker!:)
Når Felix i løpet av turen skal forsøke å ta seg litt vann fra bekken, like grasiøst som Katla....
Vel ja, da blir det nok ikke fullt så grasiøst, men ender isteden med en skikkelig mageplask..:)
Som den stolte kar han er, later han selvsagt som at nettopp det var planen...!
Av og til får man et blinkskudd, selv med mobilkameraet.
Her er et fullstendig talende bilde av hele Zeb sin personlighet.
Tolk det som du vil, men jeg måtte le inderlig da jeg så bildet.
Dette er Zeb.
Oppvakt og på allerten, fokusert, alltid så nær meg som mulig, og veldig sjarmerende.
Det første man alltid ser av Zeb er den fremtredende snuta.
Fordi han alltid er så nær:)
"Øh...
Sa du noe sa du...???!
Jeg er klar jeg altså!"
Ha en strålende og positiv helg!