Ohoi du, som tiden går!

Denne uken avsluttet jeg første gruppe med kurs etter sommeren. Ohoi som tiden går!
Om to uker begynner neste gruppe, og det er fremdeles en plass ledig på grunnkurs.

Helgen som var holdt jeg og Gry passeringskurs, og neste del av dette kurset holdes neste helg.
Dette er et kurs som jeg aldri har holdt før, men selve treningen og øvelser er jo godt kjent.
Spennende:)

Til helgen er det NKK - seminar på Kolbotn. Ser frem til avslapning og påfyll av litt nytt:) Håper jeg. Jeg er spesielt glad for å høre på Kent Svartberg, da jeg oppfatter han som en svært dyktig, ydmyk og kunnskapsrik person.

Ellers forsøker jeg å trene hundene i mer eller mindre jevne økter. Felix sitt HTM kl. 3 program begynner å ta form. Det har, - som vanlig, - blitt forandringer underveis i treningen av hensyn til Felix.
Jeg planla f.eks en sekvens i rutinen med "kryp" over en strekning på ca 15 m, - men det viste seg å være helt uoverkommelig for han, - så vi ble enige om bukking i små stopp i steden:) Deilig å ha en så "god dialog" med hunden sin, synes jeg:) Helheten ser faktisk bedre ut også.

Når det gjelder selve rutinen, slet jeg med å bestemme meg for et tema. Det hjalp godt å få noen tips fra Frida Binette da hun var her i uke 40, så nå er tanken klar iallefall:)
Nå gjenstår det bare å trene og trene og trene og trene...
Og i disse regnværstider, - er det godt å ha en stor garasje å trene inne i, kan jeg love!:)

Når det gjelder Katla, kan jeg fortelle at hun nesten er i uforskammet god form til å ha hatt ryggprolaps! Det er tydelig at hun har fått riktig medisinering nå, for hun er sprek som ei loppe.
Så sprek at det er en utfordring å holde henne i noenlunde middels aktivitet, faktisk!
Hadde det ikke vært for at jeg opplevde at hun lørdag morgenen etter at diagnosen ble stilt faktisk ikke kunne gå i det hele tatt (siden vi var nødt til å la det gå et døgn mellom smertestillende medikamenter og over til kortison), - ja så hadde jeg neste ikke trodd på at hun har hatt prolaps!
Men den frykten jeg opplevde da jeg så at hun fortvilet dro bakparten etter seg, men likevel optimistisk forsøkte å komme seg opp de to trappetrinnene fra gangen og inn mot kjøkkenet, - ja den følelsen glemmer jeg ikke! Det var en kalddusj kan jeg love!
- Og enda en påminnelse på hva hunder tåler både av smerte og utfordringer uten å gi opp! Noe å lære for oss der, helt klart!:)

I dag er det meste i grunn helt "som normalt", bortsett fra at jeg ikke belønner hopp & sprett og typisk "Katla - villskap". Av blikkene hun ofte sender meg forstår jeg at hun synes at jeg er blitt utrooooolig kjedelig, altså! Men sånn må det bare være:)

Nåvel. Da er det på tide å ta tak i dagens gjøremål, kan ikke sitte her hele morgenen!
Jeg ønsker er strålende dag og uke på tross av et noe sørgelig vær!