Jeg har brukt mye tid på lekser og prosjektoppgave i anledning fysio- og rehabiliteringsutdannelsen, slik at det i grunn ikke har vært særlig tid eller energi til stort annet.
Jeg er kanskje litt misunnelig på alle de som har energi til mye hundetrening i tillegg til jobb og de daglige pliktene. Selv har jeg for tiden nok med å gi hundene det nødvendige stell og mosjon... Å legge inn ekstra tid til oppvarmings- og nedtrappingsprosedyrer i forbindelse med freestyle eller agilitytrening, - for ikke å snakke om planlegging av treningen til tre hunder, - nei det har jeg ikke overskudd til i disse dager!
Men jeg tror ikke hundene lider noen overlast likevel. De lever et rimelig aktivt hundeliv, og jeg tror de trives vel så bra med å få gå turer i skog og mark som å få trene spesifikke øvelser som hører til bl.a lydighetstreningen. Noe som faktisk er ganske kjedelig i mine øyne...
Jeg har undret meg endel på hva andre (tilsynelatende?) har overskudd til, og har ransaket meg selv hvorfor jeg ikke får døgnets timer til å strekke til å gjøre alt jeg ønsker å gjøre. Da selvsagt spesifikt mht til trening og "fremgang" med hunderelaterte aktiviteter.
Har jeg kanskje blitt litt ustrukturert etter de tre siste års kamp mot sykdommen (ME), som jeg var så uheldig å få etter et flåttbitt og dertilhørende Borreliainfeksjon (+ overbelastning i jobbsammenheng), - eller er det rett og slett det at jeg bare har fått et større behov for å leve i nuet, - og derfor ikke har den samme motivasjonen for "å vise hva jeg kan"? Begynner jeg å bli gammel kanskje?? Føles ikke slik.
Jeg vet ikke helt. Det eneste jeg vet er at jeg har behov for ro og glede fremfor stress og jag.
Det er faktisk enda en stor seier for meg å kunne gå helt normalt lange turer i skogen med hundene, småtrene litt med de bare for gøy, - og fryde meg over at kroppen tåler denne enkle belastningen. Det er nemlig ikke altfor mange månedene siden jeg måtte legge meg ned og hvile etter hver lille spasertur, - helt kvalm, svett og svimmel av utmattelse, - og enda ligger nok frykten der når jeg blir sliten: Er det helt "normal" slitenhet, - eller er det et forvarsel på at sykdommen er i oppblomstring??
Det har vært, og er, en vanskelig balansegang, - men jeg forsøker å beholde troen på at jeg er frisk igjen. Det må jeg, ellers mister jeg motiviasjonen til å stå opp om morgenen.
Det gjelder å se de små gleder i hverdagen. Det lærer man seg jo etter hvert. Dagene er blitt lyse og vakre, og fuglene synger, - og det gjør humøret langt bedre:)
Hundene kan igjen gå uten varmedress og potesokker, og jeg sparer derfor mye tid før og etter hver tur...
Jeg er heldig som jobber for meg selv. Hadde jeg vært i en annen type jobb, ville jeg ikke kunnet holde meg såpass arbeidsfør de siste årene, som jeg har gjort. Jeg har i den sammenheng spart samfunnet for mange penger, og det er jeg stolt av!
Snart har jeg forhåpentigvis enda mer kompetanse å lene meg på, når jeg i mai blir ferdig med fysio- og rehabiliteringsutdannelsen på hund. Jeg håper og tror at det vil være behov for meg både i forebyggende og rehabiliterende hensikt!
Det er iallefall uten tvil bl.a. mange aktive agilityhunder som trenger forebyggende behandling for å holde seg vitale opp i høy alder.
Jeg tror at det vil bli mer imøtekommenhet for dette faget etter hvert som aktive hundeeiere opplever at skadeomfanget på hundene i realiteten er for stort (og kostnadskrevende...) uten forebyggende behandling og riktig fysisk trening i forkant av både trening og konkurranse.
Det er utrolig mye slendrian/ ukunnskap her hos veldig mange. Og det er alltid hunden som får lide, fortrinnsvis fysisk. Det er synd!
Jeg har vært heldig å ha kurdeltagere selv i denne kalde vintertiden. Og nå avsluttes snart årets første kursgruppe.
Jeg starter opp nye kurs over påske. Med sol og lyse tider er det også et større kurstilbud: i tillegg til valpekurs, grunnkurs, kurs i hverdagslydighet og klikkerkurs, vil både Agility, Freestyle og t.o.m Rallykurs stå på planen fremover! Snille Anniken skal etter planen holde Rallykurset. Pr. i dag er kursdagene ikke bestemt, men det kommer snart mer info om det!
Jeg ser frem til mange gode og flotte vårdager nå, og jeg skal suge til meg vårens energi for å få både inspirasjon og motivasjon fremover!
Jeg er kanskje litt misunnelig på alle de som har energi til mye hundetrening i tillegg til jobb og de daglige pliktene. Selv har jeg for tiden nok med å gi hundene det nødvendige stell og mosjon... Å legge inn ekstra tid til oppvarmings- og nedtrappingsprosedyrer i forbindelse med freestyle eller agilitytrening, - for ikke å snakke om planlegging av treningen til tre hunder, - nei det har jeg ikke overskudd til i disse dager!
Men jeg tror ikke hundene lider noen overlast likevel. De lever et rimelig aktivt hundeliv, og jeg tror de trives vel så bra med å få gå turer i skog og mark som å få trene spesifikke øvelser som hører til bl.a lydighetstreningen. Noe som faktisk er ganske kjedelig i mine øyne...
Har jeg kanskje blitt litt ustrukturert etter de tre siste års kamp mot sykdommen (ME), som jeg var så uheldig å få etter et flåttbitt og dertilhørende Borreliainfeksjon (+ overbelastning i jobbsammenheng), - eller er det rett og slett det at jeg bare har fått et større behov for å leve i nuet, - og derfor ikke har den samme motivasjonen for "å vise hva jeg kan"? Begynner jeg å bli gammel kanskje?? Føles ikke slik.
Jeg vet ikke helt. Det eneste jeg vet er at jeg har behov for ro og glede fremfor stress og jag.
Det er faktisk enda en stor seier for meg å kunne gå helt normalt lange turer i skogen med hundene, småtrene litt med de bare for gøy, - og fryde meg over at kroppen tåler denne enkle belastningen. Det er nemlig ikke altfor mange månedene siden jeg måtte legge meg ned og hvile etter hver lille spasertur, - helt kvalm, svett og svimmel av utmattelse, - og enda ligger nok frykten der når jeg blir sliten: Er det helt "normal" slitenhet, - eller er det et forvarsel på at sykdommen er i oppblomstring??
Det har vært, og er, en vanskelig balansegang, - men jeg forsøker å beholde troen på at jeg er frisk igjen. Det må jeg, ellers mister jeg motiviasjonen til å stå opp om morgenen.
Hundene kan igjen gå uten varmedress og potesokker, og jeg sparer derfor mye tid før og etter hver tur...
Jeg er heldig som jobber for meg selv. Hadde jeg vært i en annen type jobb, ville jeg ikke kunnet holde meg såpass arbeidsfør de siste årene, som jeg har gjort. Jeg har i den sammenheng spart samfunnet for mange penger, og det er jeg stolt av!
Snart har jeg forhåpentigvis enda mer kompetanse å lene meg på, når jeg i mai blir ferdig med fysio- og rehabiliteringsutdannelsen på hund. Jeg håper og tror at det vil være behov for meg både i forebyggende og rehabiliterende hensikt!
Det er iallefall uten tvil bl.a. mange aktive agilityhunder som trenger forebyggende behandling for å holde seg vitale opp i høy alder.
Jeg tror at det vil bli mer imøtekommenhet for dette faget etter hvert som aktive hundeeiere opplever at skadeomfanget på hundene i realiteten er for stort (og kostnadskrevende...) uten forebyggende behandling og riktig fysisk trening i forkant av både trening og konkurranse.
Det er utrolig mye slendrian/ ukunnskap her hos veldig mange. Og det er alltid hunden som får lide, fortrinnsvis fysisk. Det er synd!
Jeg har vært heldig å ha kurdeltagere selv i denne kalde vintertiden. Og nå avsluttes snart årets første kursgruppe.
Jeg starter opp nye kurs over påske. Med sol og lyse tider er det også et større kurstilbud: i tillegg til valpekurs, grunnkurs, kurs i hverdagslydighet og klikkerkurs, vil både Agility, Freestyle og t.o.m Rallykurs stå på planen fremover! Snille Anniken skal etter planen holde Rallykurset. Pr. i dag er kursdagene ikke bestemt, men det kommer snart mer info om det!
Jeg ser frem til mange gode og flotte vårdager nå, og jeg skal suge til meg vårens energi for å få både inspirasjon og motivasjon fremover!